Når jeg la om mitt kosthold i januar, og spiste til fastetider. Gikk jeg fort på en smell, følelsesmessig. Ble rett og slett litt deppa, en følelse jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Hva gjorde det nye kostholdet med meg? Hvorfor følte jeg det slik?
Jeg gikk noen runder med meg selv, og vurderte å avslutte hele kostomleggingen. Denne nye kosten gjorde meg jo lei meg.. Det var sikkert noe kroppen manglet, tenkte jeg. Jern kanskje?
Jeg innså at følelsen forsvant eller ble glemt når jeg spiste neste måltid.. Jeg spiste rett og slett bort mine følelser. Jeg skjønte da at jeg hadde vært en "følelsespiser", jeg spiste for å feire, når jeg var sint, lei meg, redd, sjalu, oppgitt, ensom og når jeg kjedet meg. I stedet for å uttrykke følelsene mine, ble de gjort om til en slags sultfølelse, som jeg mettet. Dette førte til overspising.
Jeg var aldri en typisk trøstespiser, jeg spiste jo ved alle mine følelser.
Hva gjorde jeg videre?
Jeg hadde noen dager med følelser som gikk i berg og dalbane. Jeg måtte bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, dele de med andre. Og det ble jeg. Jeg snakker nå om følelsene mine, og er det noe som plager meg så gjør jeg noe med det. Jeg måtte lære meg å skille på "psykisk-sulten" og faktisk sulten. Jeg måtte kjenne når magen var tom. Jeg måtte lære meg å gjenkjenne følelsen. Det har tatt litt tid, men nå mestrer jeg det fint.
Jeg har også jobbet mye med at kos og spise ikke lengre skal være synonymt. Da det tidligere var det. Skulle vi se noe sammen med tv, var det alltid god mat inni bildet. Også ved sosiale anledninger, var det alltid kaker osv. Vi trenger faktisk ikke mat for å ha det koselig. Vi trenger ikke putte noe i munnen, når vi skal se tv. Vi kan kose oss uten mat.
