Ser forandring

Nå kan jeg virkelig se forandring på kroppen, særlig når jeg prøver gamle klær. Denne buksen er str. 52, det største jeg brukte var 56. Nå bruker jeg 40-42, kan ikke tro de gamle klærne har vært mine. Og de har til og med vært trange og ubehagelige.
Og kjøpe klær var tidligere ikke noe jeg likte å gjøre, fant aldri noe jeg hadde lyst på. Og det jeg ønsket å bruke var ikke stort nok.  Nå kan jeg gå innom hvilken som helst butikk å finne klær. For en frihet. Trenger ikke lengere være avhengi av stor størrelse avdeling. Selv om jeg fremdeles oppsøker den avdelingen når jeg skal handle klær, gammel vane kanskje?

En dag skal jeg manne meg opp å ta ett før / etter bilde.

- 50 kg på 56 uker

Jeg kan ikke tro det! Jeg har virkelig klart å gått ned 50 kg! Et helt menneske er borte. Jeg skjønner det egentlig ikke, og klarer dermed ikke å glede meg like mye over det som jeg burde gjøre! Misforstå meg ikke, jeg er kjempe glad over resultatene jeg har fått så langt. Men er fremdeles ikke helt fornøyd.

mange spør meg hvor mye jeg trener, hvor mange kalorier jeg spiser. Jeg aner ikke hvor mye kalorier jeg spiser, jeg teller ikke kalorier, kun karbohydrater. Jeg veier ikke maten lengere, men jeg føler jeg har god kontroll likevel. Jeg vet sånn ca hvor mye karbohydrater jeg får i meg.
Jeg trener i utgangspunktet ikke, men er aktiv likevel. Men ser ikke på det som trening. Har en jobb som fører til at jeg er mye i bevegelse og har 2 barn jeg følger etter.
Men skulle helt sikkert blitt medlem av et treningssenter, for å stramme opp kroppen litt, men jeg finner rett og slett ikke tid til det.

For første gang siden jeg startet på lavkarbo opplever jeg nå stillstans, som kan vare noen uker. Ser dette kan han en sammenheng med syklus. Merker motivasjonen trengs å jobbe med i slike perioder, jeg må bare holde meg sterk, jeg vet det kommer en belønning dersom motivasjonen holdes oppe.
Nedgangen går mye senere nå, enn for noen måneder tilbake. Jeg gikk jevnt ned 1 kg i uken tidligere, og nå ser jeg snittet er på 0,5 kg i uken. Det vil si stilstans 2 uker, så kanskje 1,5 kg ned neste uke. Også kan det være stilstans igjen. Kanskje kroppen trenger å roe litt ned, den har jobbet hardt det siste året med å kvitte seg med mange kg.

Er stolt over kroppen min, den har gjort en fantastisk jobb.

1 år og - 47kg!

I dag er det 1 år siden oppstart med Lavkarbo, og i den forbindelse vil jeg lage ett innlegg om framgangen så langt. Tenk at det allerede er ett år siden jeg bestemte meg for å legge om kostholdet. 1 år har gitt uante resultater. Mye bedre enn forventet. Jeg kunne ikke drømt om noe slikt. Turte ikke håpe, turte ikke drømme.
1 år og minus 47 kg! Kroppen føles helt annerledes.

Hadde en liten tung periode i mars/april, da jeg ikke visste hvordan jeg skulle takle følelsene mine, jeg kunne ikke lengere ty til mat, slik jeg tidligere har gjort. Jeg følte meg langt nede, og det ble bare verre og verre. Jeg var rett og slett deprimert og følte meg lei meg. Når jeg ikke kunne bruke mat for å bearbeide følelsen/glemme, var jeg nødt til å snakke om det. Måtte sette ord på hva som var galt, sette ord på tankene mine. Og etter tid fungerte det for meg. Nå kan jeg snakke og følelsene mine. Jeg er blitt mye flinkere til å si i fra hvis noe er galt, eller det er noe jeg ikke er fornøyd med. Dette gjelder både privat og arbeid. Dette var noe jeg måtte lære meg. Nå lar jeg ingenting gnage lengere, jeg løser det ved å prate om det med en gang.

Jeg har mye å takke lavkarbo for! Lavkarbo har endre livet mitt!

Legger ved bilde av BMI før og nå, er ikke helt i mål enda, men jeg nærmer meg! :) Jeg lar bildene tale for seg.

12.01.16

12.01.17

Veien videre

Jeg er i tenkeboksen om dagen. Det er lenge siden jeg har veid så " lite" som jeg gjør nå. Har fram til nå gått ned 42 kg. Og har ca 5 kg igjen til målet mitt som er 75 kg. Men jeg ser jeg fremdeles har mye å miste. Målet om å nå 75 kg virket helt ubegripelig for 1 år siden, trodde aldri jeg skulle klare å komme i nærheten en gang. Men nå er jeg i nærheten, jeg er jo nesten der. Kanskje klarer jeg det før 2017? Men blir jeg fornøyd? 75 kg er jo fremdeles overvektig. Jeg har regnet litt og funnet ut at 67 kg er en vekt jeg vil prøve å nå, men klarer jeg å holde den? Er det en vekt jeg kommer til å trives med? Jeg er glad i mine former. Ved å nå 67 kg vil jeg være normalvektig, noe jeg aldri har vært i voksealder.

Jeg blir faktisk litt umotivert over å snart nå målet mitt, så derfor vil det være lurt å prøve å dra målet litt lengere ned på skalaen, for å øke motivasjonen. Så, i stedet for å ha igjen 5 kg. Skal jeg nå ned. 13 kg til! Jeg får ta tiden til hjelp, for det går ikke like raskt nedover lengere som det har gjort tidligere.

Gratulerer med vektnedgang!

"Gratulerer med vektnedgang" Det er en setning jeg får høre mye i disse dager. Kolleger, venner og familie kan nå se at jeg har mistet mange kg. Og det er fint at de bemerker det, hyggelig med kommentarer. Samtidig blir jeg litt redd, redd for å mislykkes, redd for å ikke klare holde vekta. Redd for mer press. Ingen har snakket med meg om vekta min før, ikke før nå. Nå som alle rundt meg ser hvor mye vekt jeg har mistet, er jeg enda mer redd for å mislykkes totalt og gå opp i vekt igjen.. Som noen sa til meg " Alle kan gå ned i vekt, det vanskelige er å holde vekta!" Virkelig motiverende å høre. Men joda, jeg tror nok at det er slik. Men jeg har bestemt meg! Dette skal jeg klare. Dette er ikke slankekur for meg, dette er blitt min nye livsstil, og jeg har det så bra!

Jeg vil innfri andres forventninger til meg, og dermed redd for å mislykkes. Jeg vil også innfri mine egne forventninger til meg. Jeg vil ikke mislykkes. Jeg vil ikke la min redsel holde meg tilbake. Jeg skal ha tro på meg selv. Dette klarer jeg!

-40 kg!

Jeg kan ikke tro det! -40 kg er borte. Og det helt uten operasjon. Dette har jeg klart ved hjelp av kostomlegging. Lite hadde jeg trodd om at jeg om til å lykkes så bra. Og det faktum at man får raske resultater fikk meg til å ønske å fortsette. Etter 1 uke på lavkarbo, hadde jeg gått ned 4,1 kg! Mye av det var selvsagt vann, men det ga meg den motivasjonen jeg trengte for å fortsette.

Når jeg startet i januar hadde jeg en BMI på 43,8 (Fedme kl 3). Og kunne fått dekt en operasjon. Og nå, 8,5 måned etter har jeg en BMI på 29,3 som tilsier overvektig. Ja, jeg er fremdeles overvektig, men er på godvei. Jeg er så stolt over meg selv, og må ærlig innrømme at det har gått mye bedre enn jeg hadde trodd.
Det er så deilig å ikke lenger føle seg avhengig og styrt av sukker. Jeg er blitt bevisst i mine valg, jeg våger å si nei. Jeg leter ikke lengre i skapene for å finne noe å spise på. Jeg føler meg mett og tilfreds. Og vanvittig stolt!

Legger ved ett bilde av meg i min første slimfit bukse som jeg kjøpte etter jeg hadde begynt å gå ned
i vekt. Buksa ble kjøpt i mars i år, og var ment som en motivasjonsbukse!
Kan trygt si at jeg har krympet ut av den nå! Hurra :D

Motivasjonsbuksen min. Check ✓

Jeg spiser mine følelser- Gjør du?

Når jeg la om mitt kosthold i januar, og spiste til fastetider. Gikk jeg fort på en smell, følelsesmessig. Ble rett og slett litt deppa, en følelse jeg ikke kunne kjenne meg igjen i. Hva gjorde det nye kostholdet med meg? Hvorfor følte jeg det slik?

Jeg gikk noen runder med meg selv, og vurderte å avslutte hele kostomleggingen. Denne nye kosten gjorde meg jo lei meg.. Det var sikkert noe kroppen manglet, tenkte jeg. Jern kanskje?

Jeg innså at følelsen forsvant eller ble glemt når jeg spiste neste måltid.. Jeg spiste rett og slett bort mine følelser. Jeg skjønte da at jeg hadde vært en "følelsespiser", jeg spiste for å feire, når jeg var sint, lei meg, redd, sjalu, oppgitt, ensom og når jeg kjedet meg. I stedet for å uttrykke følelsene mine, ble de gjort om til en slags sultfølelse, som jeg mettet. Dette førte til overspising.

Jeg var aldri en typisk trøstespiser, jeg spiste jo ved alle mine følelser. 

Hva gjorde jeg videre?
Jeg hadde noen dager med følelser som gikk i berg og dalbane. Jeg måtte bli flinkere til å ta tak i følelsene mine, dele de med andre. Og det ble jeg. Jeg snakker nå om følelsene mine, og er det noe som plager meg så gjør jeg noe med det. Jeg måtte lære meg å skille på "psykisk-sulten" og faktisk sulten. Jeg måtte kjenne når magen var tom. Jeg måtte lære meg å gjenkjenne følelsen. Det har tatt litt tid, men nå mestrer jeg det fint.
Jeg har også jobbet mye med at kos og spise ikke lengre skal være synonymt. Da det tidligere var det. Skulle vi se noe sammen med tv, var det alltid god mat inni bildet. Også ved sosiale anledninger, var det alltid kaker osv. Vi trenger faktisk ikke mat for å ha det koselig. Vi trenger ikke putte noe i munnen, når vi skal se tv. Vi kan kose oss uten mat.

Dette er meg!

Tenkte jeg skulle starte bloggen med å skrive noen ord om meg selv. Jeg kommer til å være anonym, inntil videre. Da jeg skjemmes over hvor jeg har vært. Kan starte med at jeg er en kvinne på 27 år, og har 2 små barn. Lever et hektisk hverdagsliv.  Jeg har så lenge jeg kan huske vært sykelig overvektig. I januar 2016 begynte jeg å forske på Lavkarbo, og det har vært min reddning. Jeg har fått livet mitt tilbake. Når jeg startet denne reisen veide jeg 122,4 kg! Helt sykt mye! Jeg hadde skrekk for å gå på vekten, og ville ikke innse hvor stort problem jeg hadde. Jeg levde i en fornektelse. Jeg trodde helt ærlig at jeg veide ca 100 kg. Nå etter 8 måneder veier jeg 83,8 kg. Jeg veier meg fast hver fredag, og kommer til å dele mine opp og nedturer. Forhåpentligvis mest nedturer( på vekten)  ;) Jeg har fortsatt en vei å gå, til normalvektig. Men jeg kommer dit.

Her kommer jeg til å legge inn oppskrifter som jeg bruker, og det vil være enkel lavkarboretter. Da tiden ikke strekker til. Og det kommer til å være fokus på at hele familien kan spise den, men med forskjellig tilbehør.

Jeg gleder meg til å inspirere flere som er nysgjerrig på mitt kosthold.